sorry æ så ikke
så alle andre veia
venta på et kast
som sku gjør at vi kanskje seira

reiste i desperasjon
ikke på ferie
gjømt men ikke glømt
det ble en nødvendighet, det ble bare en nødvendighet

har alltid ville vært i lyset av livet, ikke i skyggen
men æ va redd du skulle ran mæ
va redd du skulle ran mæ for friheten

så æ prøvd å finn en anna mæ, finn en anna mæ
æ kanskje kunne gi dæ
æ prøvd å finn en anna mæ
en mer urørlig og mindre sannhetskjær

æ prøvd å finn en anna mæ, finn en anna mæ
æ kanskje kunne gi dæ
æ prøvd å finn en anna mæ
en mer urørlig og mindre sannhetskjær

vi og alt gikk alt for fort
du kom for nært til at æ kunne se dæ
æ ville bare brenn alt opp
som rørte sæ i mæ

så æ tente fyr på roseleiren uten å si nå
mens du fortsatt va der i tru og i håp

æ prøvd å finn en anna mæ, finn en anna mæ
æ kanskje kunne gi dæ
prøvd å finn en anna mæ
en mer urørlig og mindre sannhetskjær

prøvd å finn en anna mæ, finn en anna mæ
æ kanskje kunne gi dæ
æ prøvd å finn en anna mæ
en mer urørlig og mindre sannhetskjær

har alltid ville vært i lyset av livet ikke i skyggen
men æ va redd du skulle ran mæ
va redd du skulle ran mæ for friheten

har søkt etter svar på steda
som ikke e bra for mæ
man blir sliten av å bær på hemmeligheta
kan sov i tusenvis av tima men fortsatt vær helt koala
helt koala

og når man e svak tar man dårlige valg
fins ikke kraft til å se heile bildet
eller til å stå opp for sæ sjøl
og til å vite ka du egentlig ville

sorry men æ e ikke hjemme
har ikke vært det på lang, lang tid
æ har begynt å lign på en fremmed
værsågod, noen andre får lev mitt liv

ser ingen utvei, ingen utvei, utvei
bare mange grunna til å vær i det
man blir utbrent, blir utbrent
og syk av mindre

har blitt en jævel på hvite løgne
ingen har lurt mæ mere enn æ sjøl
æ trur æ treng det, æ trur æ treng

sorry men æ e ikke hjemme
har ikke vært det på lang, lang tid
æ har begynt å lign på en fremmed
værsågod, noen andre får lev mitt liv

sorry men æ e ikke hjemme
har ikke vært det på lang, lang tid
æ har begynt å lign på en fremmed
værsågod, noen andre får lev mitt liv

Gjestevers, Musti:
[jeg hakke vært hjemme i det siste
hjemmetelefonen ringer konstant
jeg ligner på en fremmed ingenting å miste
sjela min betaler kontant

alt er grått ingen glitter
ingen som vet hvor jeg sitter
ingen som vet når jeg klikker
men når jeg klikker er den eneste gangen de lytter

sjelen drar lenge før jeg kommer inn
ingen sløser tiden min som jeg sløser min
lange dager sene kvelder
lurer på sist jeg så klokka det er vilt

finner ingen fkns utvei
føles som jeg bor i en labyrint
for jeg ekke lei meg ekke sint
prøver si dem hva jeg føler og vil

vanskelig for meg når jeg føler ingenting
jakter svaret når jeg har funnet medisin
føler ingen lar meg leve livet mitt]

sorry men æ e ikke hjemme
sorry men æ e ikke her
æ har begynt å lign på en fremmed
skål for han som pleide å vær mæ

alt for sein, alt for feig
æ veit det æ veit det, her sitt æ igjen
har brent inne med så mye
faen at æ ikke sto mer opp for mæ, opp for mæ

har prøvd å gjør det mindre enn det va
har prøvd å tru på at det ikke fins plass
denne gangen va æ nært noe
æ forsto det først da du dro men det brant, det brant, det brant

fins det noen? fins det noen?
fins det noen for mæ?
har aldri klart det, aldri kjent på ekte
gi mæ ei retning, kem som helst ta å vis mæ det

fins det noen? fins det noen?
fins det noen for mæ?
æ bleikna mer og mer for hver gang det ikke går så gi mæ kjærligheta nu, kjære la den kom

æ nådde ikke opp, æ nådde ikke dæ
æ veit det, æ veit det, æ va langt i fra
fulle ark, snart tom penn
dansa med hele byen, men ingen e for mæ

gi mæ nå bunnløst, gi mæ brannen
nåkka som slår mæ hardt i magen
og vis mæ ka som bor i mæ
det e lenge sia æ har gjort, ikke bare tenkt, ikke bare tenkt, ikke bare tenkt

fins det noen? fins det noen?
fins det noen for mæ?
har aldri klart det, aldri kjent på ekte
gi mæ ei retning, kem som helst ta å vis mæ det

fins det noen? fins det noen?
fins det noen for mæ?
æ bleikna mer og mer for hver gang det ikke går så gi mæ kjærligheta nu, kjære la den kom

så ofte lagt hendern mine i tilfeldighetan sine men vil ikke bare la det som skjer skje

har æ blitt en fange av feigheta sine visera
tikk takk tikk takk
æ savna å ha noen å savn
æ savna det mer enn noen gang

fins det noen? fins det noen?
fins det noen for mæ?
har aldri klart det, aldri kjent på ekte
gi mæ ei retning, kem som helst ta å vis mæ det

fins det noen? fins det noen?
fins det noen for mæ?
æ bleikna mer og mer for hver gang det ikke går så gi mæ kjærligheta nu, kjære la den kom

fins det noen? fins det noen?
fins det noen for mæ? la den kom
så gi mæ kjærligheta, så gi mæ kjærligheta
så gi mæ, gi mæ, gi mæ, gi mæ kjærligheta nu kjære la den kom

fins det noen? fins det noen?
fins det noen for mæ?
kjære la den kom, kjære la den kom
så gi mæ, gi mæ, gi mæ, gi mæ kjærligheta la den kom

du må gjerne spør
du må gjerne prøv
men æ veit du ikke
veit du ikke
veit du ikke
vil lik svaret

kan hør ka du tenk
kan hør at du drøm
så æ skrur opp lyden
skrur opp lyden
skrur opp lyden
lar den overdøv dæ

chill litt
du gir for mye nu
chill, chill litt
før vi to går på grunn

kan vi bare gløm litt, gå tilbake noen steg
du gir for mye, vil for mye, æ kveles av det
kan vi bare pust litt, la oss se ka som skjer
æ savna tida vi va en lek

æ vil gjerne kjenn
æ kan sikkert vent
men du gir mæ ikke
gir mæ ikke
gir mæ ikke
plass nok til det

kan du stol på mæ
se ka vi har
og ikke bare
ikke bare
ikke bare
ka du savna

chill litt
du gir for mye nu
chill, chill litt
før vi to går på grunn

kan vi bare gløm litt, gå tilbake noen steg
du gir for mye, vil for mye, æ kveles av det
kan vi bare pust litt, la oss se ka som skjer
æ savna tida vi va en lek

æ vil så gjerne kjenn noe men det ekke plass til det

kan du bare chill litt kan du bare chill litt men æ veit du ikke veit du ikke veit du ikke vil lik svaret kan hør ka du tenk kan hør at du drøm

kan vi bare gløm litt, gå tilbake noen steg
du gir for mye, vil for mye, æ kveles av det
kan vi bare pust litt, la oss se ka som skjer
æ savna tida vi va en lek

kan vi bare gløm litt, gå tilbake noen steg
du gir for mye, vil for mye, æ kveles av det
kan vi bare pust litt, la oss se ka som skjer
æ savna tida vi va en lek

æ vil så gjerne kjenn noe men det ekke plass til det

vær så snill ikke unngå mæ
æ dør etter å snakk med dæ
please strekk ut ei hand

tausheten din e uutholdelig
så jævlig tvetydig
gud, så nonchalant

nåkka i mæ har åpna sæ
liv æ ikke ante om
plutselig mottakelig for alt

kanskje sett æ dæ for høyt
kanskje mista æ mæ sjøl
men alt bleikna mot det bildet æ har av dæ

du blir selve meininga med livet
du blir svaret på alt æ ikke forstår
og æ blir han som forventa altfor mye
så usexy, æ e avhengig

men herregud så lykkelig
herregud så lykkelig
herregud æ e lykkelig
når du blir selve meininga med livet

lika måten du sir ting på
alle vil bli forstått
og ingen gjør det bedre enn du
naturen fant mitt svakeste punkt
og æ e endelig i midten av verden lada med meining

nåkka i mæ har åpna sæ
liv æ ikke ante om
plutselig mottakelig for alt

kanskje sett æ dæ for høyt
kanskje mista æ mæ sjøl
men alt bleikna mot det bildet æ har av dæ

du blir selve meininga med livet
du blir svaret på alt æ ikke forstår
og æ blir han som forventa altfor mye
så usexy, æ e avhengig

du blir selve meininga med livet
du blir svaret på alt æ ikke forstår
og æ blir han som forventa altfor mye
så usexy, æ e avhengig

men herregud så lykkelig
herregud så lykkelig
herregud æ e lykkelig
når du blir selve meininga med livet

ble visst et par glass for lite
syk av håp, gi mæ mere
la mæ drikk opp lyset
la mæ drikk opp lyset

fine menneska med fine problema
vi forstår alt
men lykken plasserte vi høyt i horisonten ut av sinn, ut av syne

stadig vekk på reise
men står fortsatt i døråpninga
mindre opptatt av innholdet enn innpakninga
vi e ikke i himmelen, vi e på jorda

og det e ingen sin feil, men min
livet e for kort og æ e for mye
det enklare å kjenn på såret i handa enn på sårbarheta

det æ mangla kanke kjøpes
æ forstår det
men alle øyeblikkan kjennes lånt
ingen som mine
for det æ mangla kanke kjøpes
æ forstår det
men alle øyeblikkan kjennes lånt
ingen som mine

har virkelig prøvd prøvd å voks opp
har virkelig prøvd prøvd å ikke gjør det
lykken e selve veien, shabby chic
vær så snill å vis mæ den

som et portrett av en skygge
ser kidsan voks forbi mæ
ååh større, men ofte svakere
æ vil ikke bare vær et speil av det æ ser

e æ en fange av frykten
det e lenge sia æ kunne fly
alle drømman gikk i oppfyllelse
men ka skjer bak det øyet kan se

for det æ mangla kanke kjøpes
æ forstår det
men alle øyeblikkan kjennes lånt
ingen som mine
for det æ mangla kanke kjøpes
æ forstår det
men alle øyeblikkan kjennes lånt
ingen som mine

ser på sanda som dansa i vinden
gjør sæ til for fjellan og havet
vend hodet mot himmelen
den e så jævlig vakker i kveld

før dæ e en evighet sia
æ e en anna i dag
forelska i ei låt æ ikke visste æ savna
vi va for høyt, vi måtte fall

æ kanke skriv, æ kanke syng
æ kanke drikk dæ bort
du har allerede fått for stor plass
og det va virkelig for virkelig
for godt til å ikke vær sant

det må ha vært kjærlighet
bare at du ikke forstår
det må ha vært kjærlighet
og æ vil aldri klar å la dæ gå

ser etter hjertet i blikket ditt
ser etter tegn i låtan du send
ingen har sett på mæ sånn som du gjør
og æ har aldri hatt det så bra med noen før

æ kanke skriv, æ kanke syng
æ kanke drikk dæ bort
du har allerede fått for stor plass
og det va virkelig for virkelig
for godt til å ikke vær sant

det må ha vært kjærlighet
bare at du ikke forstår
det må ha vært kjærlighet
og æ vil aldri klar å la dæ gå

kan du bare prøv å kjenn det
kan du bare prøv å kjenn sånn som mæ
kan du bare gi det en sjanse
for æ veit det må ha vært noe mer

kan du bare, kan du bare
kan du bare, kan du bare

det må ha vært kjærlighet
bare at du ikke forstår
det må ha vært kjærlighet
og æ vil aldri klar å la dæ gå
kan du bare prøv å kjenn det sånn som mæ

det har tatt skikkelig tak i mæ
tatt tak i alt
ingen kraft å finn i denna verden
æ tenk ikke klart

æ har gått mæ helt vill
og finn ikke veien hjem
kjempa en kamp æ aldri vil vinn
har blitt min dårligste venn

prøva grip tak i sola, men arman e ikke lang nok
du ser mæ inn i øyan, ser inn i kaos

gi mæ en pause fra mæ sjøl
fra alt æ ikke e og alt æ ikke har
gi mæ en pause fra mæ sjøl
æ e ikke bra for mæ
gi mæ en pause fra mæ sjøl
fra mitt eget jag, min egen gru
gi mæ en pause fra mæ sjøl
æ hold ikke ut

føttern mine har svikta og står på stedet hvil
ååh æ hiv etter pusten i sanda, men alt æ finn e bare mer tvil

forvilla inn i feil by, feil land, feil sinn, feil sang
La mæ bare gløm mæ ei stund
æ tar mæ en drink til, kanskje natta vara evig nu

gi mæ en pause fra mæ sjøl
fra alt æ ikke e og alt æ ikke har
gi mæ en pause fra mæ sjøl
æ e ikke bra for mæ
gi mæ en pause fra mæ sjøl
fra mitt eget jag, min egen grunn
gi mæ en pause fra mæ sjøl
æ hold ikke ut

frykten har kapra hjertet mitt
nu dansa de i lag
og her e det ingenting å hold sæ fast i
ingen svar
frykten har kapra hjertet mitt
nu dansa de i lag
og her e det ingenting å hold sæ fast i
ingen svar

gi mæ en pause fra mæ sjøl
fra alt æ ikke e og alt æ ikke har
gi mæ en pause fra mæ sjøl
æ e ikke bra for mæ
gi mæ en pause fra mæ sjøl
fra mitt eget jag, min egen grunn
gi mæ en pause fra mæ sjøl
æ hold ikke ut

som om æ oppsøk motstand
som om æ ubevisst vil fremprovoser
nåkka i mæ, nåkka gammelt
nåkka æ ikke har blitt ferdig med

som om æ gjør det gang på gang
og må få løst opp i alle trådan
for å forstå kem æ e
og kor æ skal

mhm, bynn æ å nærm mæ snart
mhm, føl æ e klar

befri mæ fra det
la det spark, la det slå
la det gjør sæ ferdig med mæ
befri mæ fra det
ååh æ overgir mæ
la det snart slipp taket

som om æ skyva dæ unna
får det til å virk som at det e du
og heile tida jakta ei avvisning
så patetisk, herregud

som om alt e uoppnåelig
og at alt e altfor komplisert
som om æ e utilstrekkelig og heilt aleina i det

mhm, bynn æ å nærm mæ snart
mhm, føl æ e klar

befri mæ fra det
la det spark, la det slå
la det gjør sæ ferdig med mæ
befri mæ fra det
ååh æ overgir mæ
la det snart slipp taket

for æ overgir mæ
la det snart slipp taket

fylt av å ikke vær bra nok
av at du snart reis avsted
fylt av at æ blir valgt bort
til fordel for noen andre
til fordel for noe bedre

befri mæ fra det
befri mæ fra det
for æ overgir mæ
la det snart slipp taket

befri mæ fra det
la det spark, la det slå
la det gjør sæ ferdig med mæ
befri mæ fra det
for æ overgir mæ
la det snart slipp taket

befri mæ fra det
æ overgir mæ
la det snart slipp taket
befri mæ fra det
for æ overgir mæ
la det snart slipp taket

du ble aldri kjent med mæ
vi to fikk aldri en ordentlig sjanse
han du møtte va ikke på plass i sæ
bare hodet såvidt over vannet

en ufruktbar besettelse
kor alt hadde samme farge og samme smak
men samtidig en fornektelse
det ble umulig å klar å bygg noe av

det slo så hardt, men æ kjempa imot
prøvde å hold det nede
så alt gikk i samme skåla, men mellom to stola
og vi kom oss ingen vei

det slo så hardt, men æ kjempa imot
prøvde å hold det nede
så alt gikk i samme skåla, men mellom to stola
og vi kom oss ingen vei

ga dæ ikke plass til å kjenn
ga alt uten å gi noen ting
lot dæ bare vær der og vent
mens æ kjempa mot vinden

æ drømte kanskje litt for stort
litt for mye, litt for tidlig
og æ ville ikke kjenn det æ gjor
men aldri før har det gått like dypt

det slo så hardt, men æ kjempa imot
prøvde å hold det nede
så alt gikk i samme skåla, men mellom to stola
og vi kom oss ingen vei

det slo så hardt, men æ kjempa imot
prøvde å hold det nede
så alt gikk i samme skåla, men mellom to stola
og vi kom oss ingen vei

det va ingen som stjal lyset, ingen som drakk det opp
æ prøvde mæ på frihet før sannhet
og du gjennomskua det
ga mæ en sjanse, men æ turte ikke

æ sa æ hadde leita etter dæ
du meinte æ bare leita etter svar
og at de vil kom en vakker dag
hvis æ tør å still spørsmålan

det slo så hardt, men æ kjempa imot
prøvde å hold det nede
så alt gikk i samme skåla, men mellom to stola
og vi kom oss ingen vei

det slo så hardt, men æ kjempa imot
prøvde å hold det nede
så alt gikk i samme skåla, men mellom to stola
og vi kom oss ingen vei

to Moscow mule på Angst
stjal en sigg bak baren og delte under varmelampa
du hadde ikke kyssa noen sia mæ
det skulle æ ta til mæ

så godt å se dæ igjen
hadde fått tid til å kjenn på savnet
et siste trekk av siggen
så godt å vær tilbake

kor e du nu?
det e så rart
akkurat som æ ikke trur på det
kor e du nu?
det va så fint
har prøvd å gløm kor bra det va

ved fontena på Youngstorget
æ hviska dæ i øret
denne våren skal vi få det til
ved fontena på Youngstorget
æ hviska dæ i øret
denne våren skal vi få det til
denne våren skal bli vårres

alt va stjerneklart
delte noen meksikanske småretta i Torggata
du delte ting du aldri hadde delt med noen
følte æ va til stol på
vakker som aldri før
ååh, æ kjente mæ så heldig
sa ting æ ikke plei å gjør
endelig helt sikker

kor e du nu?
hør dine låta
og drikk Moscow mule igjen
kor e du nu?
ingefær og vodka
men den ekke som æ huska den

ved fontena på Youngstorget
æ hviska dæ i øret
denne våren skal vi få det til
ved fontena på Youngstorget
æ hviska dæ i øret
denne våren skal vi få det til
denne våren skal bli vårres

æ sådde for tidlig
æ så det for seint
du virka så åpen da æ sa det
men blei du kanskje skremt av det
æ sådde for tidlig
æ så det for seint
va det uvissheta, va det kanskje spenninga
som holdt oss i gang

ved fontena på Youngstorget
æ hviska dæ i øret
denne våren skal vi få det til
ved fontena på Youngstorget
æ hviska dæ i øret
denne våren skal vi få det til
denne våren skal bli vårres

kvite løgne, svarte strender
solstråla som aldri treff vannet
klamra mæ fast til den kvelden
vi va så ekte

men et sted i den mørke natta
blei vi fanga, blei vi fanga
e vi fortsatt fanga
og tar ingen sjansa lenger

kanskje en dag, en dag
når vi har smelta om noen ganga
kan vi treffes igjen
og forstå ka vi egentlig har
kanskje en dag, en dag
e det ingenting som mangla
kan vi dropp åran og svøm i lag

ubesvarte SMSa
men vi følg fortsatt med
du e en av de første som ser
mine storys, og æ dine

skulle vært ute, kjent på verden
men dansa heller skittent med mæ sjøl aleina
som om æ venta, æ trur æ venta
lura på om du også venta

til kanskje en dag, en dag
når vi har smelta om noen ganga
kan vi treffes igjen
og forstå ka vi egentlig har
kanskje en dag, en dag
e det ingenting som mangla
kan vi dropp åran og svøm i lag

æ drøm om oss to på reise

fri og oppslukt av kverandre

langt, langt borte fra alt og alle

i en anna, finare, enklare virkelighet

æ burde sikkert ikke tenk på dæ

det blir så vanskelig å se dæ igjen

æ burde sikkert ikke lengt etter dæ

det blir så vanskelig å fortsatt ha dæ som venn

en ny styrke, en ny vår

vi e de varme bølgan som slår inn på stranda

en perfekt sommerdag

hjemme i nord

æ gjør vann til vin, lite til stort

æ gjør feig til modig

og blir den beste i landet på å gjøm

unnskyld mæ, men æ e fanga i en drøm

æ burde sikkert ikke tenk på dæ

det blir så vanskelig å se dæ igjen

æ burde sikkert ikke lengt etter dæ

det blir så vanskelig

for du har sikkert ikke tenkt på mæ

det blir så vanskelig å se dæ igjen

du har sikkert ikke lengta etter mæ

men du lot mæ kom så nært at æ begynt å drøm

så langt, så fjernt, større og sterkare enn før

du lot mæ kom så nært at æ begynt å drøm

så langt, så fjernt, og nu e æ fanga i en drøm

æ burde sikkert ikke tenk på dæ

det blir så vanskelig å se dæ igjen

æ burde sikkert ikke lengt etter dæ

det blir så vanskelig å fortsatt ha dæ som venn

du har sikkert ikke tenkt på mæ

du har sikkert ikke lengta etter mæ

kor e sangen de pleide å hør
kor e lukta av vår
her e bare menneska uten ansikt, uten stemme

kor e følelsen av å vær fri
av å vite at sola fins
her e bare fugla uten vinga, fugla uten klør

liv uten fremtid
forgifta håp og tru
himmelen forsvinn
tida renn snart ut

de e ingenting
og ingenting fins lenger
ingenting
de e ingenting

kor e fargan de pleide å se
kor e alle drømman
her e bare hav uten vann, ord uten meining

kor e bildet av familien
av vennan og dansen
her e bare minna uten farge, blikk uten varme

liv uten fremtid
forgifta håp og tru
himmelen forsvinn
tida renn snart ut

de e ingenting
og ingenting fins lenger
ingenting
og ingenting fins lenger

det e helt tomt
sommer uten varme, vinter uten kulde
helt tomt
storm uten vind og regn uten vann

det e helt tomt
ingen puls, tomme gate, tomme hus
helt tomt
de lev ikke, de fins ikke, de e borte

de e ingenting
og ingenting fins lenger
ingenting
og ingenting fins lenger

æ e redd førr at det e tomt

førr at æ står ved veis ende

redd førr at det har stoppa opp

og ikke har livets rett lenger

men æ har vært her før

blitt så god på å glem

mista trua, mista mæ sjøl igjen

igjen og igjen

æ ser ka æ gjør

i et kjent terreng

kan lik mæ sjøl her

så æ gjør det igjen

som om alt e glemt

æ gjør det igjen

trur det e det æ treng

æ gjør det igjen

som om alt e glemt

så æ gjør det igjen

igjen og igjen

æ gjør det igjen

æ e redd førr alt som e nytt

kvalm og ondt i heile kroppen

veit æ må gi slipp

førr det e’kke plass til det som kommer

men æ har vært her før

blitt så god på å glem

mista trua, mista mæ sjøl igjen

som om alt e glemt

så æ gjør det igjen

trur det e det æ treng

æ gjør det igjen

som om alt e glemt

så æ gjør det igjen

igjen og igjen

samme sak, samme mæ

samme svar, vil æ aldri lær

blir det enkleste byttet

og en uslåelig skytter

fra full fest til halv stang

landa her nok en gang

æ har vært her før

blitt så god på å glem

så æ gjør det igjen

som om alt e glemt

æ gjør det igjen

trur det e det æ treng

æ gjør det igjen

som om alt e glemt

så æ gjør det igjen

igjen og igjen

æ gjør det igjen

igjen og igjen

som om alt e glemt

igjen og igjen

æ gjør det igjen

igjen og igjen

æ gjør det igjen

som om alt e glemt

æ gjør det igjen

null to tretti og folk ser ut som vampyra

røyken i taket, dansegolvet e fortsatt fullt

æ vil ikke vær her, men klar ikke la vær

kem som helst, ta handa mi, kem som helst ta mæ med hjem

ilden kan bare slukkes med blod

mitt navn i svart, mitt navn trykt i versala

kunne ikke brydd mæ mindre, kunne ikke brydd mæ meir

vi fikk alle sjansan, vi e lengst opp på lista

men havet e i flamma, et helt land på medisina

ilden kan bare slukkes med blod

ilden kan bare slukkes med blod

påskemorra, men æ kommer mæ ikke opp

trudde du va ei anna, ei som trudde på mæ

æ skal ikke ring dæ, kommer ikke til å ring dæ

tre netter i grava, skulle vært løfta opp i skyan

ilden kan bare slukkes med blod

ilden kan bare slukkes med blod

æ gir inn litt

nok til å hold, hold det varmt

æ leka med ilden

og går lengre enn æ har gjort nån gang

men det e bare fordi

æ e redd

det e bare fordi

æ´kke klar å tru på det

kjære samvittighet, vis mæ veien videre

kjære samvittighet, vis mæ vei

hvis æ ikke klar, hvis æ ikke tør

å paradis, kan du bare ta mæ

la mæ gi ho heile mæ

hvis æ aldri forstår og tida renn ut

å paradis, slipp mæ inn

slipp mæ inn

æ kjenn det brenn

men det e ikke nok, æ treng en eksplosjon

kor lenge kan ho vent

æ burde sikkert gitt mæ mens leken fortsatt va god

men æ klar ikke

gi slipp på ho

og heller ikke tru

på oss to

kjære samvittighet, vis mæ veien videre

kjære samvittighet, vis mæ vei

hvis æ ikke klar, hvis æ ikke tør

å paradis, kan du bare ta mæ

la mæ gi ho heile mæ

hvis æ aldri forstår og tida renn ut

å paradis, slipp mæ inn

slipp mæ inn

førr æ står her og e egentlig klar

så nært, men òg så langt unna

æ e lei av æ vær redd

av å rot mæ bort i dårlige valg

lei av at alt e på vent

blir en idiot, blir altfor kald

hvis æ ikke klar, hvis æ ikke tør

å paradis, kan du bare ta mæ

la mæ gi ho heile mæ

hvis æ aldri forstår og tida renn ut

å paradis, slipp mæ inn

slipp mæ inn

hand i hand
skulder mot skulder
snart i land
men fortsatt på det store djupet

hold dæ fast
du veit ikke kor du e i morra
kjære bare hold dæ fast
hold dæ fast

du lar det flytt inn i dæ

og ta sæ heilt tilrette

veks sæ større og større

og dytt ut alt anna

du prøva å lev som normalt

men det går ikke

det som bare va en teit digresjon

har blitt til sannhet

her sitt vi på kver vårres sky

og e egentlig ganske lik

med frost inntil beinet

og tanka fjernt fra de vi e

men vi e ikke sånn

vi e ikke egentlig sånn her

vi e ikke sånn

vi e ikke egentlig sånn her

du veit d’ekke e sunt

men finn ikke veien tilbake

finn ikke kraft

bare urimelighet og ubehag

går langt over grensa

og samvittigheta blir tyngre og tyngre

men likevel

må du bare fortsett

her sitt vi på kver vårres sky

og e egentlig ganske lik

med frost inntil beinet

og tanka fjernt fra de vi e

vektløs, flyganes rundt

vi har vært overalt

men på veien opp møsta vi varmen

og forsvant

vi e ikke sånn

vi e ikke egentlig sånn her

vi e ikke sånn

vi e ikke egentlig sånn her

tynn, tynn luft

æ trur vi begge lengta ned

savna å kjenn

at føttern e godt planta på jorda

så slutt å tru at du veit ka han tenk

du veit ingenting

bare tilegna han det

som passa dæ best

men vi e ikke sånn

vi e ikke egentlig sånn her

vi e ikke sånn

vi e ikke egentlig sånn her

æ græv mæ ned i nostalgi
fortsatt i det første kysset
fortsatt på den første reisen
og æ veit det e bare fantasi
gir liv til det æ ønska
ikke nå meire

men ka e det slags liv
tufta på gamle tanka
æ burde vite bedre
men det skjer
selv om æ ikke vil
bremsa og hold mæ igjen

alt va mye bedre før
skal å gå heile livet og se mæ tebake
alt va mye bedre før
la mæ ta tebake nuet

verden va mindre
det va enklare bekymringe
enklare glede
e det virkelig det æ lengta etter
lura mæ til å tru på det
men drømte alltid om nå meir

og nu har det blitt en realitet
alt så mye større
livet enda rikare
men æ klar ikke sett pris på det
det enklare å lengt tilbake
enn å vær testede

alt va mye bedre før
skal å gå heile livet og se mæ tebake
alt va mye bedre før
la mæ ta tebake nuet

borte fra land
æ svøm langt ute i havet
med det som forsvant
æ lev på det gamle
inne i et deilig minne
æ pynta litt på bildet
men det står heilt stille

alt va mye bedre før
skal å gå heile livet og se mæ tebake
alt va mye bedre før
la mæ ta tebake nuet

trekkes mot dæ, inn i lyset

allting rundt oss fades ut

har vært på leiting, gått i blinde

kjennes som at vinden har snudd

uforklarlig blir æ modig

og sårbar på samme tid

vi har begge lukka øyan

handa mi finn handa di

du e ikke som de andre

du e ikke som de andre

æ vil vær med ei sånn som dæ

du e ikke som de andre

du e ikke som de andre

æ treng ei sånn som dæ

ustanselig som bølgan

skylla livet over mæ

du e ny, du e nå anna

tenk at vi sku møtes her

denne verden e forunderlig

men ikke like rar som du

mala bilda, nye farga

og vis mæ kordan æ ser ut

du e ikke som de andre

du e ikke som de andre

æ vil vær med ei sånn som dæ

du e ikke som de andre

du e ikke som de andre

æ treng ei sånn som dæ

så mange lag æ skulle tolk

det ga mæ ingenting

har reist og møtt så mange folk

de nå nådde aldri ordentlig inn

men dæ kan æ forstå

du e uten filter og direkte

de ville ha nå uoppnåelig

du ville ha nå ekte

du e ikke som de andre

du e ikke som de andre

æ treng ei sånn som dæ

du e ikke som de andre

du e ikke som de andre

æ treng ei sånn som dæ

klar ikke pust

men æ veit det kan gå

hvis æ klar å stå i det

selv om æ får lite luft

æ veit æ òg

kan vær tung å forstå

veit æ har det òg i mæ

æ strekk mæ etter dæ av gammel vane
men ka e det æ trur at æ gjør
tenk alle bildan av mæ sjøl æ nu må ta ned
herregud kor æ lura mæ sjøl

æ lovte dæ, lovte dæ bare dæ
æ lovte dæ, lovte dæ det

dæ og mæ, det va virkelig, ikke fantasi
hadde aldri trudd at æ sku svikt og fær
alt sku ikke vær bra alltid
men det sku i hvert fall ikke bli sånn her

æ lovte dæ, lovte dæ bare dæ
æ lovte dæ, lovte dæ det

æ huska vi sykla ved vannet
du snudde dæ, sa at nu kjenn æ det helt klart
og fra den dagen så sa vi det kver dag
æ elska dæ, vi to skal alltid vær i lag
vi snakka om alt, så kverandre inn til beinet
så nær, så ærlig og utrulig heldig
det va bare vi, nå anna va helt utenkelig

æ lovte dæ, lovte dæ bare dæ
æ lovte dæ, lovte dæ det

hadde tenkt gjennom ka æ sku si

hadde kjent helt klart at båndan va brutt

så førr mæ kordan det sku bli

og æ tenkte at det ville gå bra til slutt

hadde vært så mye frem og tilbake

hadde vært så alt førr mye i hodet

men nu hadde æ endelig klart det

tatt et valg og rydda i rotet

så ser æ ho igjen

og alt e glemt

det e borte nu

alle tankan og tvilen æ kjente

det e borte nu

det føles så rett, det føles så enkelt

det e borte nu

æ va så nært å mist det æ hadde

det e borte nu

og alt som va bra e nu tilbake

hadde tenkt at vårres tid va forbi

hadde tenkt på alt det nye æ sku gjør

hadde tenkt at ho va blitt kjedelig

og at ho va mye finere før

hadde vært så mye frem og tilbake

hadde vært så alt førr mye i hodet

men nu hadde æ endelig klart det

tatt et valg og rydda i rotet

så ser æ ho igjen

og alt e glemt

det e borte nu

alle tankan og tvilen æ kjente

det e borte nu

det føles så rett, det føles så enkelt

det e borte nu

æ va så nært å mist det æ hadde

det e borte nu

og alt som va bra e nu tilbake

det e som om æ trives i usikkerhet

at æ ikke trur det kan flyt

men æ ska slutt å gjør ting så komplisert

æ ska slutt å gi næring

til tvil

det e borte nu

alle tankan og tvilen æ kjente

det e borte nu

det føles så rett, det føles så enkelt

det e borte nu

æ va så nært å mist det æ hadde

det e borte nu

og alt som va bra e nu tilbake

vi lagde vårres eget lille univers

ingen følelse av natt og dag

vi sang med

og bevegde oss i takt med kverandre

vi sto på taket og røyka lucky strike

mens vi så utover byen

ønska’kke nå mer

vi kunne vær der hele livet

har ikke glømt det

kan fortsatt kjenn kordan det va

æ huska alt vi sa

har ikke glømt det

den tida vi hadde i lag

den tida vi bare va

sol hele døgnet og stabilt kaldt i havet

slitte vans og skitten dongerijakke

lærte kverandre å gi faen

og satte pris på de små tingan

naken på altanen og klaga fra naboen

så mange svidde pizza og nesten-branna

vi sov på sofaen

og kom og gikk som vi ville

har ikke glømt det

kan fortsatt kjenn kordan det va

æ huska alt vi sa

har ikke glømt det

den tida vi hadde i lag

den tida vi bare va

i ei anna tid, en anna by, et anna liv

e vi de samme som da

kem e vi i dag

har ikke glømt det

kan fortsatt kjenn kordan det va

æ huska alt vi sa

har ikke glømt det

den tida vi hadde i lag

den tida vi bare va

hvis æ visste at æ sku dø snart

hadde æ da vært fornøyd med måten æ lev på

ingenting går innpå mæ, ingen kommer innpå mæ

det e evigheta sia æ va nær nån

æ lar vær å si, lar vær å gjør

lar vær å vis, lar vær å føl

æ har kjent mæ mye mer i live før

æ vil kjenn at æ lev

vil kjenn at det riv i hjertet

gje mæ nåkka som betyr nå

nåkka æ virkelig kan tru på

æ vil kjenn at æ lev

vil kjenn at det riv i hjertet

at det riv i hjertet

dagan går over i kverandre

alt e på det jevne

æ fyll på og fyll på

men får ikke med mæ det som skjer

e æ på rett sted

heng æ med de rette

ka e det egentlig æ driv med

æ lar vær å si, lar vær å gjør

lar vær å vis, lar vær å føl

æ har kjent mæ mye mer i live før

æ vil kjenn at æ lev

vil kjenn at det riv i hjertet

gje mæ nåkka som betyr nå

nåkka æ virkelig kan tru på

æ vil kjenn at æ lev

vil kjenn at det riv i hjertet

at det riv i hjertet

la mæ elsk, la mæ gråt, la mæ se, la mæ reager

vekk mæ til liv, vekk mæ til liv

æ vil vær tilstede, æ vil vær tilstede

æ veit det fins nå mer

æ vil kjenn at æ lev

vil kjenn at det riv i hjertet

gje mæ nåkka som betyr nå

nåkka æ virkelig kan tru på

æ vil kjenn at æ lev

vil kjenn at det riv i hjertet

at det riv i hjertet

et sted veit vi alt førr godt kem vi e

et sted, hvis vi tørr å se

et sted veit vi alt førr godt kem vi e

et sted, hvis vi tørr å se

ka vi har gjort med kverandre

ka vi har glømt etter vi kom førr nært

ka vi har gjort med kverandre

og ka vi to kunne vært

et sted

ka vi har gjort med kverandre

ka vi har glømt etter vi kom førr nært

ka vi har gjort med kverandre

og ka vi to kunne vært

et sted

lær mæ å stol på det

at det går bra

livet vil mæ godt

selv om rommet e alt førr lite nu

hold litt førr hardt i det

møsta mæ sjøl

blir til nåkka mye mindre

enn æ kunne vært

du hadde alt å gi, men æ va alltid altførr feig

det kan vær vanskelig å tru på nå man ikke veit

men de kan vær ganske fin de blomstan som blomstra seint

du va så full av tru på kem vi va og kor vi sku

at da det blei min tur va æ meir truandes til å snu

så slutta du å gi og æ blei interessert

men nu får æ’kke lenger din oppmerksomhet

nu har du mæ – heile mæ

kan du si til mæ ka æ ska gjør

førr at du ska bli som du va før

nu har du mæ

æ e så full av tru på kem vi e og kor vi ska

og æ venta gjerne en evighet, til du blir klar

men æ tenka og tenka og tenka på om du har gått lei av mæ

eller bare mein at æ må vent på dæ

nu har du mæ – heile mæ

kan du si til mæ ka æ ska gjør

førr at du ska bli som du va før

nu har du mæ

æ kjenn det tydelig nu

ingen tvil, bare tru

nu har du mæ – heile mæ

kan du si til mæ ka æ ska gjør

førr at du ska bli som du va før

nu har du mæ

kulda, rushet, det evige stresset

daga som ikke betyr nå

full av mørke, det evige gjespet

sju lag med klær, kommer ikke innpå

bare fortsett å ligg tett inntil mæ

la oss bli i varmen og gløm at det e vinter her

bare fortsett å ligg tett inntil mæ

la oss bli i varmen og gløm at det e vinter her

varmen, pulsen, den myke huden

øyeblikk som betyr alt, får det ikke bedre

vi har stengt larmen ute, vi nyt det, nuet

ingen klær, e så nær, fullstendig tilstede

bare fortsett å ligg tett inntil mæ

la oss bli i varmen og gløm at det e vinter her

bare fortsett å ligg tett inntil mæ

la oss bli i varmen og gløm at det e vinter her

setninga går på repeat, ekkoet av stemmen min

aldri før vært så plaga, kjent så tydelig konsekvensan

av et eget valg, men va det det her æ ville

det va mitt eget valg, og nu må æ forhold mæ til det

æ møsta helt taket

æ bynn å førstå ka æ har gjort

det e ingen vei tilbake

det kunne vært oss, men æ valgte det bort

det e over

ordan heng i lufta et øyeblikk før de treff dæ

vi ligg fremdeles nært

men æ kjenn at du driv bort fra mæ

æ meinte alt æ sa, selv om æ ikke visste

det blei en sannhet da, fra magen til bevissthet

æ møsta heilt taket

æ bynn å førstå ka æ har gjort

det e ingen vei tilbake

det kunne vært oss, men æ valgte det bort

det e over

æ ser at din verden ras

ser dæ leit gjennom blikket mitt etter svar

æ veit ikke ka du så

men æ veit at en del av mæ lot dæ gå

kan man nån gang bli helt sikker

se bildet i det rette lyset

det føltes som det største sviket

du trakk dæ milevis langt unna

alt kan endres på sekunda

allting e forgjengelig

det e over

vi mala de siste strøkan
sir de siste ordan
pusta saktare
og veit at tida snart e ute

vi har vært høyt og lavt
nu e vi midt i mellom
snart klar til å seil ut
på åpent hav, til en ny start